Wellness Portrett Wellness

Til slutt

ferdig1

Akkurat nå føler jeg meg bare veldig glad og lettet over å være ferdig! Men ja, da er prosjektet mitt endelig over. Ville jeg gjort det igjen? Njaaa, ikke nøyaktig på denne måten.

Skulle jeg gjort dette én gang til ville jeg brukt mye lenger tid, sånn at jeg faktisk har muligheten til å kose meg litt og ha et liv innimellom. Man bør kunne ta seg et kakestykke når noen har bursdag på jobben, og dele en flaske vin med kjæresten sin på restaurant. Jeg ville kanskje ikke skrevet og blogget om det på forhånd heller, da det har vært veldig tungt å føle meg så presset til å prestere. Det har vært litt grining i buskene når det ikke helt har gått veien, rett og slett fordi jeg har vært så redd for å ikke klare målet mitt og tanken på hvor pinlig det hadde vært. For det har vært en seiglivet kamp, vekten min har stått bom stille i over en måned, da var det vanskelig å holde motivasjonen på topp.

Samtidig hadde jeg nok ikke klart å piske meg i form på så kort tid om jeg ikke hadde hatt det presset. Så det er litt vanskelig å si. All treningen og maten i seg selv har ikke vært så vanskelig å gjennomføre, det er de gangene jeg må takke nei til å gjøre ting som jeg har veldig lyst til, eller å sitte å se på når andre spiser noe digg som jeg har sykt lyst på som er vanskelig. Når kjæresten min lager pizza en lørdagskveld og spretter en vinflaske, men jeg spiser den tørre kyllingfileten med salat og koser meg gløgg med en cola zero. Det er egentlig helgene som er problemet, da de dagene liksom er laget for å kose seg litt. Nå skal det også sies at jeg har vært strengere med meg selv enn det som egentlig er nødvendig, ganske enkelt fordi jeg synes det er lettere å bare si «nei» enn å si «ok, men bare litt». Når man samtidig følger opp kroppen og vekten så nøye, blir man også litt skremt av hva som faktisk skjer når man har skeiet ut en dag. Jeg har psyket meg selv veldig ned av det, selv om jeg har lært meg at det er jo ikke reelt fett, men vann jeg faktisk har gått opp.

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt mantraet «når jeg bare blir tre kilo tynnere, da skal..» Har jeg blitt lykkeligere av å gå ned de kiloene? Ikke nødvendigvis. Jeg er helt klart mer fornøyd når jeg prøver jeansene i trang-skuffen i skapet og de faktisk passer. Og jeg har mye mer lyst til å pynte meg og føler meg mer vel når jeg skal ut. Men man kan ikke sammenligne disse tingene med lykke. Det at jeg er sykt fornøyd med meg selv for at jeg faktisk klarte å nå målet mitt og mer til, og at jeg holdt ut hele veien – det er noe annet. Men jeg hadde det mye morsommere da jeg ikke gikk på programmet, det skal sies. Da jeg kunne drikke vin uten å telle kalorier først, spontanturer på Delicatessen midt i uka og fester som endte med å danse Gangnam Style hele natta. Men samtidig følte jeg meg hele tiden kjip og misfornøyd med meg selv dagen etterpå. Så en mellomting er vel den beste løsningen. Å finne balansen hvor du har det gøy og koser deg, trener tre dager i uka og spiser sunt, uten at det blir manisk verken den ene eller andre veien. Poenget er liksom ikke å sette hele livet på vent fordi du vil ned noen kilo og bli mer veltrent, og det er ikke sånn at om du piner deg selv lenge nok så kommer du automatisk til å ha det bra. Selv om jeg brukte to buksestørrelser større for ti uker siden, så hadde jeg det like bra da.

Og selv om jeg har kalt dette for et prosjekt eller et program, så er det ikke sånn at jeg nå skal gå rett tilbake til gamle vaner. Det viktigste målet med prosjektet er endringen jeg har gjort i meg selv. Jeg har ikke noe behov for å rane smågodthyllene nå bare fordi jeg kan og ingen følger med. Jeg vil i høyeste grad fortsette med denne livsttilen, bare på en mer moderat måte. Jeg elsker å spise sunt og forandringene jeg merker på kropp og energinivå når jeg gjør det. Jeg skal fortsette å spise sunt 80 prosent av tiden, og heller skeie ut de siste 20 prosentene. Jeg skal fortsette med treningen fordi jeg elsker følelsen av å være i form, og nå er jeg enda mer motivert til å trene styrke og prøve å øke muskelmassen. Jeg gleder meg til å fortsette!

Og så må jeg si tusen takk til flinke, inspirerende og snille Marte og Sigrid som har hjulpet meg denne tiden. Det er ganske morsomt å tenke på hvor jeg var før dere to fikk pisket meg i gang. Tusen takk for all hjelpen! Og tusen takk for meg til dere som har fulgt med her på bloggen, det har vært veldig deilig å få «tømt seg» her disse ti ukene.

God klem fra Mari :)

Tam-ta-da-tam: Resultatet!

kroppsanalyse

Endelig er DAGEN her! Ti uker med trening, spising, klaging og testing av viljestyrke er endelig over, og det er tid for å se hva som faktisk har skjedd.

Utgangspunktet for dette prosjektet var å se hvor mye man faktisk kan transformere kroppen sin ved å følge et opplegg tilpasset sin kropp og sine mål. Ingen rare dietter eller kutting av enkelte matgrupper, bare et godt kostholds- og treningsopplegg laget for ti uker. Nå er jo jeg bare et menneske og har ikke fulgt planen til punkt og prikke hele veien, men jeg har med hånden på hjertet gjort så godt jeg kan.

Jeg hadde flere personlige mål med prosjektet. Jeg ville gå ned de kiloene jeg aldri klarer å bli kvitt, jeg ville inn i en skinnbukse som var altfor trang. Samtidig ville jeg bli sprekere, sterkere, lære meg å like trening og få bedre kroppsholdning og sterkere skuldre. Jeg ville også gjøre en livsstilsendring, å forandre måten jeg tenker på i forhold til mat og trening. Jeg ville at sunne vaner skulle bli en del av meg, og ikke lenger leve i en svart/hvit sirkel, hvor det enten var salat og trening eller fullstendig munchies som gjaldt.

Og noen av målene vet dere jo at jeg har klart allerede. I dag er tiden kommet for å måle de kroppslige resultatene helt konkret. Jeg tok en kroppsanalyse før vi startet, og i dag har jeg tatt en ny. Og det har skjedd mye!

På disse ti ukene har jeg gått ned 7,6 kilo og åtte cm rundt midjen. Fettprosenten min har gått ned, og én ting som faktisk er viktig på ordentlig er at jeg har mistet fett rundt de indre organene. Nå ligger jeg på det laveste nivået man kan av viceralt fett, og det er jeg veldig glad for! Men ett av målene mine klarte jeg ikke å nå, og det er å øke muskelmassen. Jeg har mistet litt muskler og det er jeg skuffet over, men det skal sies at det krever en god del å øke muskelmassen når man samtidig går ned i vekt. Og så har jeg ikke trent så mye styrke som Marte skulle ønske heller, i perioder har jeg vært lei og umotivert, så da har jeg fokusert mer på treningen jeg liker best (løping) for å holde meg i gang. Men samtidig har jeg nå noe å strekke meg mot med treningen, og det er bra for motivasjonen for å trene videre.

Men jeg ser tydelig resultatene av styrketreningen i speilet. Jeg har fått mye mer markerte skuldre, myyye bedre holdning og smalere midje, og nå klarer jeg å ta tre strake push-ups på tærne, før slet jeg med å klare det på knærne. Så jeg klarer liksom ikke å være misfornøyd heller.

Og så har jeg ikke nevnt alt jeg har lært om meg selv mens jeg har holdt på. Midtveis holdt det på å tørne for meg, fra midten av januar til midten av februar jobbet jeg beinhardt med både kosthold og trening, og var så streng mot meg selv uten at det skjedde noe verdens ting. Jeg gikk faktisk ikke ned et eneste gram og det var så sinnsykt fortvilende. Og jeg ble skikkelig psyket ned av det og kjørte meg selv helt i bunnen, noe som heller ikke hjalp så veldig på situasjonen. Men etter litt pep-talks med Sigrid og omstilling av hodet mitt begynte det å løsne.

Det er ingen tvil om at hodet og kroppen henger sammen. For det er ikke før nå i slutten at det virkelig har skjedd ting. Straks jeg skjønte at jeg kom til å nå vektmålet mitt for noen uker siden og derfor roet litt ned på stresset, da begynte vekten virkelig å rase. Og det skal sies at vektmålet mitt var ganske mye mer beskjedent enn hva resultatet ble til slutt.

Så om du snakker dritt til deg selv og lar deg selv tro at du ikke klarer noen ting, og stresser veldig med å tenke på hvor dårlig du er, da skjer det ikke mange kroppslige forandringer gitt.

Alt i alt er jeg helt sinnsykt fornøyd og stolt over min egen innsats! Mer om mine tanker om disse ukene kommer i neste innlegg.

Hilsen Mari :)

Motivasjon

leather

Jada, joda, såe…. Den berømte skinnbuksa jeg har snakket om? Den er på! Og jeg får puste, og kan sette meg ned uten å være redd for at den revner. BOOM!

Pepp, pepp – nå er det fire dager igjen! Det er helt merkelig at jeg snart er ferdig, men nå som jeg nærmer meg slutten kan jeg si hva jeg har funnet ut er det aller viktigste når man holder på med et program sånn som jeg har gjort. Nemlig motivasjon! Å ha litt lyst til å passe inn i en skinnbukse er nemlig ikke nok når du går gråtende hjem fra trening (ja, det har skjedd..) og vet at du har over fem uker igjen hvor du skal fortsette på nøyaktig samme måte. Du må være topp motivert og hele tiden jobbe med motivasjonen din, sånn at du klarer å presse deg selv igjennom det på dårlige dager. Det er så innmari mye enklere å gi opp, å tenke at man ikke gidder mer, og det er selvfølgelig ikke verdens undergang om det skjer. Men da klarer du aldri målet ditt!

Og det har jeg tenkt mye når jeg har hatt lyst til å bare gi beng i hele prosjektet: Hvis jeg ikke klarer det nå som jeg har PT, kostholdsveileder og har lagt press på meg selv i form av å skrive om det i ELLE og her på bloggen og alle vet hva jeg skal gjøre – hvis jeg ikke klarer det nå, så klarer jeg det aldri. Og så tenker jeg tilbake på dager hvor jeg har følt meg ute av form, slapp, dvask og buksene i skapet som er litt for trange og den evige runddansen det er å prøve, gi opp, føle seg kjip, prøve igjen, gi opp.. starte igjen på mandag, ha dårlig samvittighet, etc. Jeg er så lei av det! Og jeg vet at hvis jeg gir opp nå, så er det nøyaktig der jeg kommer til å havne igjen.

Jeg har skrevet om min litt pinlige hang til selvhjelpsbøker tidligere, men jeg får faktisk noe igjen for det. For eksempel det med å visualisere målene sine og tenke over hva man er takknemlig for, det har hjulpet meg masse. En annen ting som har hjulpet er å stille meg selv tre veldig enkle spørsmål når jeg har det kjipt. (Som den dagen jeg gikk gråtende hjem fra trening).

1. Hva er problemet? 2. Hvorfor er det sånn? 3. Hva kan du gjøre med det?

Og hver gang, selv hvor umotivert og synd jeg har syntes på meg selv, så har jeg alltid samme svar på spørsmål nummer 3: Det eneste jeg kan gjøre er å nå målet mitt. Løsningen er ikke å gi opp, da er jeg tilbake på scratch og det vil ikke få meg til å føle meg bedre. Det eneste jeg kan gjøre som på sikt vil gjøre meg fornøyd, er å gjennomføre så godt jeg kan. Og så lenge jeg skjønner det, har jeg egentlig all motivasjonen jeg trenger.

Men det er selvfølgelig andre ting som hjelper om man vil motivere seg for et program som dette. Her er det som har hjulpet meg:

Tydelige mål – Du må ha et mål med hva du skal gjøre, og det må være et mål som du faktisk kan måle. Enten det er en altfor trang skinnbukse du vil inn i, antall kilo du vil gå ned, løpe maraton, gå opp i muskelprosent, klare fem pull-ups.. Så lenge det er et mål som er tydelig målbart, er det mye enklere å holde seg motivert enn om målet er «å komme i litt bedre form».

Press – Jeg hadde aldri i verden klart å gjennomføre dette om jeg ikke hadde presset meg selv til å gjøre det i full offentlighet. Da er det faktisk for pinlig å ikke gjennomføre, i alle fall om jeg vil ha stoltheten i behold. Så når du har bestemt deg, rop det ut! Fortell om det til alle slik at de støtter deg, start en blogg, legg litt press på deg selv. Betal for mange grisedyre PT-timer på forhånd selv om du er blakk, sånn at samvittigheten gnager hver gang du tenker på å gi opp.

Tidsperspektiv – Det er digg å ha en dato å forholde seg til. Og selvfølgelig, en livsstilsendring har ingen utgangsdato, men nå har jeg fulgt et ganske strengt treningsprogram og et matprogram som ikke tillater så mange utskeielser. Da har det hjulpet mye å se lyset i tunnelen og vite at nå er det bare så og så lenge igjen. Om du er så streng med deg selv uten å følge et program med en viss varighet, er det veldig mye vanskeligere å holde ut.

Belønning – Oh yes, jeg har lovet meg selv at når jeg er ferdig med dette skal jeg på shopping! Og jeg skal kjøpe meg en ny grisefin svinedyr veske. I utlandet. Det er gulrot, det!

Og så hjelper det mye å lese om kosthold og trening (anbefaler denne), kjøp deg en juicemaskin, følg noen gode treningsblogger, kjøp fine treningsklær eller det som må være verdens diggeste løpesko fra Adidas Boost. Invester litt i deg selv og prosjektet ditt, på den måten føles det viktigere for deg også.

Vi høres igjen på fredag, da skal jeg til min siste kroppsanalyse (!!!) og kommer til å legge ut resultatene før og etter her på bloggen. Jeg både gruer meg litt og gleder meg litt. Eller gleder meg mye egentlig, spesielt til müslirundstykker med smør og brunost på Baker Hansen etterpå.

Hilsen Mari :)

Uke 9

uke9

Bilder av livet for tiden! Øverst til venstre: Trening på en god dag. Øverst til høyre: Trening på en dårlig dag. Og maten? Sunn, sunn, sunn.

Nå har jeg bare ni dager igjen til jeg er ferdig, tenk det – NI dager. Det er så kort tid til at det er nesten litt skummelt. Jeg er et skikkelig rutinemenneske som egentlig føler meg veldig trygg når jeg vet hva jeg skal spise til hvert måltid, hva jeg skal gjøre i helgen (ikke noe utagerende moro) og når jeg skal trene (ca hele tiden… neida.) Men det blir spennende å se hvordan disse ukene har påvirket meg når jeg sitter foran en kake og faktisk kan spise noe av den. Eller når jeg våkner opp skikkelig fyllesyk og bare har lyst på godteri og pizza. Forhåpentligvis kommer jeg til å klare meg helt fint.

Planen jeg har lagt foreløpig er å følge 80/20-regelen – å spise sunt og fornuftig 80 prosent av tiden og skeie ut de siste 20 prosentene. Og én ting jeg virkelig har tenkt å holde fast ved er treningen. Jeg leste en sånn litt teit slogan på Instagram hvor det stod noe sånt som at hvis du aldri slutter å trene, slipper du å begynne igjen (selvfølgelig hørtes det veldig mye bedre ut på engelsk). Men det er jo sant! Det er det å begynne med treningen som er blytungt, å finne rutinene og komme i gang når du konstant er sliten, har blodsmak i munnen og vil hjem. Så om jeg ikke stopper opp med treningen, så slipper jeg å gå igjennom den tunge perioden flere ganger.

Nå kan jeg faktisk løpe så lenge jeg vil uten å måtte stoppe, og jeg må virkelig tråkke til i intervallene for å få opp pulsen skikkelig. Før trengte jeg ikke gjøre så mye annet enn å gå opp trappen til andre etasje for å få en skikkelig pulstopp. Så jeg skal uansett fortsette å trene minst tre ganger i uka. Det jeg egentlig trenger nå er et nytt treningsmål, men det er litt vanskelig å finne ut nøyaktig hva det skal være. (Å miste fettet har liksom alltid vært min eneste treningsmotivasjon, så nå trenger jeg noe nytt).

For motivasjon er en veldig viktig del av greia, og jeg har til tider virkelig slitt med å holde meg motivert under disse ukene. Hadde det ikke vært for at jeg er litt for sta og litt for stolt til å gi meg, og at jeg har ropt så høyt om dette prosjektet, så hadde jeg gitt opp i uke tre. (Det var mye gøy som skjedde den uka nemlig, hehe). Så jeg har en del motivasjonstips å dele med dere. Mer om det i mitt neste innlegg!

Hilsen Mari, som teller dagene :)

21 days

212

– Pannekaker sa du? Nei takk, jeg fikk så sykt lyst på litt juice….

Det sies at det tar 21 dager å skape en ny vane. Altså, at hvis du gjør en ting hver dag i tre uker, så er det inne i systemet ditt. Jeg vet ikke nøyaktig hvor lang tid jeg brukte, tror nok det var litt mer, men nå kan jeg med hånden på hjertet si at programmet jeg følger har blitt en vane. De dagene jeg ikke trener, så klør det liksom litt i beina. Det er helt utenkelig å ta bussen til jobb selv om det regner ute, og jeg kaster ikke så mye som et blikk på pasta carbonaraen de serverer i kantina. Jeg våkner av meg selv i sekstiden om morgenen, og synes det er rart de dagene jeg er våken helt til 23 på kvelden.

Merkelige greier, men sånn er det. Jeg tror kanskje at dette er en viktig del av det å klare målene sine og å holde dem i ettertid. At du er konsekvent og følger en plan som gjør at kroppen endrer innstillingene sine. Jeg har for eksempel ikke lyst på sjokolade lenger, og det er vel sikkert fordi jeg ikke spiser godteri sånn generelt. Jeg har lest at kroppen automatisk vil ha det den spiste dagen før, at det er noen instinkter vi brukte i steinalderen eller noe som forteller kroppen at den skal ha lyst på det som faktisk er tilgjengelig. Så da er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å komme seg ut av en helg full av smågodt og pizza, når kroppen faktisk automatisk vil ha det den nettopp har spist.

Dette er kanskje en ekstra piff i motivasjonen om du som leser dette har lyst til å endre livsstil, om du spiser sunne ting vil kroppen automatisk få lyst på mer av det. Og jeg har selv erfart at om du endrer vanene dine og holder ut lenge nok, så slipper du å jobbe imot etter en stund. Kanskje etter 21 dager, kanskje etter fem uker. Men det funker!

Hilsen Mari :)

Inspirasjon

bodylicious

Det gjelder å holde motivasjonen på topp når man holder på med et prosjekt som jeg gjør nå, og selv blir jeg veldig inspirert av å lese om trening og kosthold. Men jeg synes det er vanskelig å finne blogger og lesestoff som skriver inspirerende om disse temaene uten at det blir for ekstremt. Jeg vil ha gode tips om hvordan jeg kan bli sunnere og sprekere, men jeg vil ikke begynne å ta masse kosttilskudd, bytte ut vanlige matvarer med pulver eller delta i NM i fitness. Jeg savner mer stoff for oss vanlige jenter som er opptatt av å leve sunt, men samtidig ha et vanlig liv.

Og der kommer bildet på toppen her inn. Det er nemlig en bok skrevet av Sofi Fahrman, kjent fra Sofis Mode i Sverige og hennes kollega, kostholdsveileder Julia Fors. Selv om tittelen er litt klein, så er denne boken full av gode trening- og kostholdstips som passer enkelt inn i en vanlig hverdag.  Her får du treningsprogrammer du kan gjennomføre hvor og når som helst, du får tips til mellommåltider du kan ha med i vesken, hvordan du gjør et restaurantmåltid sunnere og hvordan du kan ta deg en fest uten at det ødelegger formen.

Rett og slett en bok full av inspirasjon til en sunn hverdag uten at det blir for ekstremt eller vanskelig. Og det er nettopp dette som er hemmeligheten bak å komme i form og å holde formen etterpå (har jeg endelig begynt å forstå…)

Hilsen Mari :)

 

Matdagbok

Jeg har fått noen spørsmål om hva jeg egentlig spiser når jeg holder på med dette her, så tenkte å vise hvordan en typisk matdag ser ut for meg akkurat nå. Er ikke akkurat noen stor matgourmet, men dette får duge.. :)

 

Til frokost spiser jeg gjerne havregrøt, som jeg piffer opp med litt ekstra fiber, linfrø og spiser med cottage cheese og syltetøy til. Dette er visstnok ekstra bra å spise når jeg har trent på morgenen.

Lunsj består som regel av diverse ting fra salatbaren på jobb. Jeg prøver alltid å få med så mye proteiner som mulig, gjerne i form av fisk, egg, kikerter, skinke eller lignende. Og så har jeg alltid med litt couscous eller linser i også. Om jeg er lei av salat spiser jeg heller knekkebrød, som jeg lesser på med cottage cheese, skinkepålegg og grønnsaker. Når jeg spiser lunsj hjemme liker jeg å lage en omelett med skinke og grønnsaker til (men spiser ikke to lunsjer altså, selv om jeg har bilde av begge to. Fem måltider holder)

Mellommåltider er viktig – jeg liker å spise knekkebrød med tunfisk, pesto og grønnsaker, og gjerne en yoghurt også. Og om jeg virkelig skal slå på stortromma så pimper jeg opp yoghurten med litt havregryn, frø og greier.

Middag. Jeg lager alltid middag fra bunnen av. Enten lager jeg meg en digg suppe av noe slag med svin, biff eller kylling i. (favorittene er paprikasuppe og aspargessuppe) Ellers fyller jeg alltid tallerkenen med grønnsaker, enten det er salat eller ovnsbakte eller noe sånt, og så har jeg kylling, biff eller fisk til. Her har jeg laget kyllingsalat med ovnsbakte grønnsaker og diverse spirer og linser i.

Og jeg prøver å spise fisk tre ganger i uka. Da kjøper jeg gjerne strømtorsk og salmalaks og lager sashimi, eller lager stekt sei med poteter og erterpuré, eller laksesalat (som er sykt god, kan legge ut oppskriften senere). Og i går lagde kjæresten min hjemmelagde fiskekaker som var helt crazy gode.

Og så til kveld liker jeg å lage med en smoothie med yoghurt og diverse bær, eller så lager jeg meg en ferskpresset juice av noe slag. Om jeg er lat lager jeg meg en yoghurt med litt musli og bær i.

Så der, som dere ser er det ikke så ille. Sunn mat i gode mengder, og jeg har funnet ut at nøkkelen til å ikke gå på en smell er å ikke gå sulten. Om jeg spiser riktig med jevne mellomrom, så er det mye enklere å holde seg på matta.

Hilsen Mari :)

Uke seks

Nå er jeg snart ferdig med min sjette uke på programmet, og har ganske nøyaktig 29 dager igjen til jeg er ferdig. Så hva tenker jeg nå som jeg er over halvveis? Det går ganske opp og ned for å være ærlig. Noen dager er jeg full av energi og motivasjon, mens andre dager bare er helt bånn i bøtta. Dette er jo et ganske restriktivt liv, det føler jeg spesielt på nå som det er straks er helg. Men jeg vet at jeg henger meg veldig opp i alt jeg ikke kan gjøre, selv om jeg faktisk kan gjøre det jeg vil – sånn rent bortsett fra å proppe kjeften full og å dra på fylla. Likevel føles det som det er et vakuum i livet fram til jeg er ferdig 17. mars (som forresten også er bursdagen min – FÆST).

Jeg tror problemet er at jeg har lagt meg selv under veldig press på å faktisk klare dette. Jeg har skrevet om det i ELLE, jeg blogger om det her og snakker om det til alle som vil høre. Selvfølgelig er det nyttig med litt press, jeg kan jo faktisk ikke trekke meg, men jeg merker at jeg er veldig redd for å ikke klare målet mitt nå som jeg har ropt så høyt om det. Så når jeg går treigere ned i vekt enn jeg skulle ønske, helgen er helt renset for morsomme planer og energien ikke er på topp, så synes jeg det er tungt.

Men ja, jeg har gått ned i vekt, jeg har mye bedre kondis og løfter mye tyngre enn jeg gjorde da jeg startet. Jeg har fått trening til å bli en rutine, noe jeg bare gjør automatisk, og jeg setter faktisk veldig pris på det. Treningen har blitt min egentid, noe som jeg gjør kun for meg selv. Jeg overspiser aldri og angrer ikke på noe av det jeg putter i munnen. Jeg har kontroll, liksom. Og alle disse tingene var ganske langt unna å være en del av meg da jeg startet. Så på en måte har jeg jo lyktes allerede!

Likevel føler jeg at jeg er på et program, en diett, og jeg ser kun fram til å komme i mål. Selv om dette skal være en livsstil i seg selv, kommer min versjon av den til å være løsere i sømmene. Jeg gleder meg til å ikke lenger følge en plan og ikke lenger ha et mål jeg skal nå. Og forhåpentligvis har jeg gjort og skal fortsette å gjøre dette på den riktige måten, slik at jeg slipper å gjøre det flere ganger. 29 dager igjen… Det skal jeg klare!

Nå skal jeg hjem og lage dette til middag. Anbefales på det varmeste!

Hilsen Mari :)

Feilene jeg gjør

Når du har vært så smart at du har hobbyslanket deg på egen hånd siden du var 15, har du en del uvaner som må bort. Jeg har en del av dem, gitt. Én av tingene jeg ikke får lov til å gjøre mer, er å veie meg hver morgen. Når jeg prøver å gå ned i vekt veier jeg meg nemlig hver eneste morgen, og er like skuffet hver gang tallet ikke går ned. Nå er det slutt på det.

Én gang i uka skal jeg nemlig veie meg og sende tallet på vekta over til Sigrid. Den første uka sendte jeg tallet på en mandag, for så å veie meg på tirsdag og ha gått opp i vekt – selv om jeg hadde gjort alt riktig. I full krisestemning skrev jeg mail til Sigrid med masse utropstegn og panikk, og fikk til svar at nå er det slutt på veiinga. Vekten kan endre seg mye fra dag til dag, og alt fra saltinntak, karbohydrater, vanninntak, stress, hormoner og menstruasjonssyklus kan spille inn. Og for å si det sånn, å gå opp i vekt når man jobber hardt for å gjøre det motsatte, er drepen for motivasjonen.

Vi har jo hørt hundrevis av ganger at vi ikke skal bry oss om tallet på vekta. Men det er jo tross alt den enkleste måten å sjekke hvordan ståa er, så lenge man tror at ståa har noe med vekten å gjøre. Jeg har brukt veldig mye tid på å lære meg at det faktisk ikke er sånn. Jeg har et tall i hodet mitt om hva jeg bør veie, men det er først nå jeg faktisk på ordentlig skjønner at jeg kan veie mye mer enn det og faktisk se bedre ut. Nå har jeg begynt å merke forskjell på klærne (ikke minst på BH’ene mine, det er selvfølgelig der det trengs mest at det forsvinner først), likevel hadde jeg gått opp i vekt da jeg veide meg forrige uke. Og for første gang brydde jeg meg ikke noe om det, det er jo faktisk en bra ting!

En annen ting er at jeg ikke er vant til å spise såpass mye når jeg skal være såkalt «flink» på matfronten. Derfor lå jeg i begynnelsen ofte for lavt i forhold til hvor jeg skal ligge når det gjelder kaloriene. Derfor var det jo blytungt og kjipt, og jeg var sliten, trøtt og lei. Ikke gikk jeg ned noe heller. Så der ødela jeg faktisk for meg selv, om jeg ligger for lavt vil forbrenningen bli lavere, samtidig som appetitten vil øke og jeg ubevisst beveger meg mindre. Så kroppen vil respondere med økt sultfølelse og søtsug om jeg spiser for lite noen dager. I tillegg trenger jeg mer mat for å ha energi til å gi alt på treninga. Og de dagene jeg har sprukket, er det jo fordi at jeg har vært for sulten.

Det jeg har skjønt nå er at det fullt mulig å spise seg mett til måltidene og fortsatt holde seg innenfor kalorigrensen. Det handler bare om å spise de riktige tingene. Jeg skal ikke gå rundt og være sulten mens jeg holder på med dette, det har jeg fått streng beskjed om av Sigrid. Jeg skal ha det bra og trives og føle meg bra. Og det gjør man ikke om man spiser for lite. Jeg har lært meg å stole på at så lenge jeg gjør det Sigrid og Marte ber meg om, så kommer jeg til å nå målet mitt.

En siste ting jeg har begynt å erkjenne, er at jeg faktisk ikke er ferdig med dette når de ti ukene er over. Det er jo en vanlig feil de fleste av oss gjør, vi går tilbake til gamle vaner når vi har nådd målet. Jeg har gledet meg sånn til å være ferdig, og har planlagt minst fem restaurantbesøk og jentemiddager og vin og fest, ja alt jeg ikke har gitt meg lov til å gjøre disse ukene. Men jeg må faktisk til en viss grad fortsette sånn som jeg gjør nå. Jeg kan ikke spise boller hver dag, spise både min egen og kjæresten min sin dessert på restaurant og la helgekosen begynne på torsdag og vare til søndag, da tar det ikke lang tid før jeg er tilbake på scratch.

Trening, sunn mat og moderat inntak må fortsatt være regelen 80 prosent av tiden. Men heldigvis er det rom for å kose seg de siste 20 prosentene, og DET gleder jeg meg til!

Hilsen fornuftige Mari som ikke har veid seg i dag!

Grepa tak

Som jeg hintet til i mitt forrige blogginnlegg, så består ikke helgene mine av kafébesøk, god vin, fest eller romantiske tre-rettere på restaurant lenger. Jeg har fått en trenings- og kostholdsplan som jeg følger, men enkelte grep har jeg tatt på egen hånd også. Jeg har blitt nødt til å gi avkall på en del ting mens jeg holder på med dette prosjektet. Selvfølgelig er flere av disse tingene viktige å gjøre i livet og noe vi absolutt bør unne oss, men i disse ti ukene jeg holder på med nå er det unntakstilstand.

Selv om jeg skal spise mer enn jeg vanligvis har gjort tidligere og stort sett kan tilpasse inntaket til ulike situasjoner, synes jeg at det er enklere å bare styre unna mesteparten av tiden. Jeg har gått på én stor smell hittil mens vi har holdt på, og det begynte med at jeg fikk besøk en lørdag og åpnet en flaske vin på formiddagen, og jeg tenkte at «jaja, to glass vin har jeg råd til å ta meg» og etter de to glassene med vin var terskelen betydelig lavere for å ta et glass til, og så ballet det på seg og vi endte med å krasje et 30-årslag med mat og dessert og enda mer vin til langt på natt. Og den lille, store glippen gjorde at jeg spolerte en hel uke med hardt arbeid – og det har jeg strengt tatt ikke tid til på de ti ukene vi skal holde på. Men i resten av livet skal man selvfølgelig kunne drikke vin og ta seg en fest en lørdagskveld!

Så… her er en liten oversikt over de ekstra endringene jeg har gjort:

– Jeg har begynt å gå til og fra jobb hver dag. Det tar ca 30 minutter hver vei, og det er faktisk bare fem minutter mer enn tiden det tar å ta bussen opp. Så det er absolutt noe jeg vil fortsette med når programmet er ferdig. Det føles nesten som meditasjon å gå til jobben med musikk i ørene, og er mye bedre enn å vente på bussen som alltid er forsinket eller stappfull. Og pengene jeg sparer på månedskort går rett inn på sparekontoen!

– Jeg har kuttet ut alkohol helt. Når jeg er på middager og eventer tar jeg meg en slurk til maten, men det er det. Jeg får lov av Sigrid å drikke litt så lenge jeg rydder plass til det sånn rent kalorimessig, men jeg har funnet ut at det funker bedre for meg å bare la være.

– Jeg legger inn alt jeg spiser i Vektklubb.no. Og da mener jeg ALT. Det er litt masete, men det er veldig lærerikt også. Jeg har fått meg noen aha-opplevelser der, det skal være helt sikkert. Det er veldig greit å holde oversikt over inntaket slik at jeg vet at jeg spiser nok, men heller ikke går over grensen. Og etter noen uker har jeg noenlunde lært meg hva og hvor mye jeg kan spise, så nå er jeg ikke like avhengig av den lenger.

– Jeg har oppdaget hvor viktig det er med mellommåltider. Før spiste jeg det nesten aldri, og kom skrubbsulten hjem og robbet kjøleskapet før middag, eller spiste alt for mye når jeg først spiste. Så ved å spise hver tredje-fjerde time og passe på at jeg aldri blir for sulten, er det mye enklere å ta gode valg ved hvert måltid. (Hvorfor har jeg ikke lært meg dette før nå..?)

– Jeg pakker og gjør klar treningsklærne og alt jeg trenger for å trene kvelden før, sånn at jeg bare kan hoppe rett i treningsklærne og dra på morgenen. Om jeg ikke gjør det først på morgenen, så kommer jeg meg rett og slett ikke på trening. Sånn er det bare. Så ja, jeg står opp klokken 06.00 og legger meg rundt kl 22 hver kveld – noe som offisielt gjør meg til verdens kjedeligste dame.

Dette funker bra for meg, men jeg har også gjort flere feil i de ukene jeg har holdt på. Mer om dem i neste innlegg!

Mari :)