De magiske ordene

Jeg er nok blant dem som er så sykt god på å krisemaksimere, og har en temmelig stor tendens til å forvandle et par, små brødsmuler om til et lass med kneipbrød i hodet mitt.

Det skjer som regel når ting går littebitt på tverke, eller bare en liten centimeter annerledes enn det jeg hadde sett for meg eller håpet på i forkant.

Det er ikke bare utrolig irriterende, men også snakk om så vanvittige mengder med bortkastet tid og bøttevis med energi som flyr rett ut av vinduet. I den store og hele sammenheng er det jo som oftest snakk om HELT ubetydelige ting, som skal få lov til å fortsette å være HELT ubetydelige.

Derfor har jeg bestemt meg for å bli mye flinkere til å si de to små og ganske så magiske ordene «pytt, pytt». Her er situasjoner jeg umiddelbart skal ty til akkurat den frasen. Det er for eksempel når jeg:

– Forsover meg.

– Glemmer å betale en regning.

– Utsetter tannlegetimen.

– Snakker før jeg tenker. Jepp, det skjer.

– Søler ketchup på den splitter nye og (en gang helt) kremhvite fuskepelsjakken min.

– Velger å ligge horisontalt i sofaen fremfor å vaske leiligheten.

– Serverer taco til venninnegjengen for n’te gang fordi jeg ikke klarer å være mer oppfinnsom i matveien.

– Dropper trening fordi … ja, bare fordi.

9d11c1b5e22be0c3b0b4ecfd6bff2cab

Foto fra studdedhearts.com

Good stuff only

good stuff only

Da jeg kom på jobb i dag, lå denne pudderrosa godsaken på pulten min, som en bittelitt forsinket (og helt perfekt) julegave.

Det er lite som slår en splitter ny notatblokk. Først og fremst fordi den lokker med blanke ark du kan rable ned absolutt ALT du måtte tenke, mene, føle og drømme om, men også fordi den virkelig er det perfekte symbolet på et helt nytt år, som bare venter på DITT preg.

For(t)sett?

OK. Så her er greia.

Jeg har et skikkelig hat-elsk-forhold til nyttårsforsetter. Og klarer aldri helt å bestemme meg for hvilken side jeg egentlig heier på.

For jeg kan like hvordan det er en slags gyllen mulighet til å sette alle mål og drømmer og rutiner i system. Hva du vil, hva du ikke har fått gjort og hva du vil gjøre mer av i det flunkende ferske året som bare venter på deg. Dessuten elsker jeg alt som har med lister å gjøre, som nesten er en god nok grunn i seg selv til å framsnakke forsetter.

Samtidig er det nokså klin-kokos at det må et helt nytt år til før du finner fram til den aller beste utgaven av deg selv, føler at du «bare må komme deg opp av sofaen og bytte ut KUWTK med KSOKT (knallhard, superduper og kjempeseig treningsøkt) eller innser at du selvfølgelig må yolo’e deg til en jorda rundt-reise asap.

Så dette er sånn temmelig nøyaktig det som skjer hvert eneste år:

Jeg setter opp de obligatoriske «mer vann, mindre vin, stresse ned og carpe dagen som jeg aldri har carpa den før»-punktene på en liste. I håp om at «dette er DET året det faktisk skjer».

… Og hilser den dårlige samvittigheten hallo cirka klokka 10.35, 1. januar, når dagen derpå frister med pottis, sjokkis og en sykt myk sofakrok.

Nå skjer det igjen. Jeg har begynt å fundere på om jeg skal skrive den lista og bare være hun som elsker forsetter. Eller drite i hele greia, fordi forsetter jo er noe av det verste jeg vet. Sånn egentlig. Innerst inne. Eller…?

Jeg har foreløpig landet på at jeg går for sistnevnte. Fordi jeg fram til nå har prøvd meg på forsetter de siste fem årene, uten at det har gjort meg til en mer vannglad, vinløs jente som griper dagen.

image

Seig mandag

mandag

Det er ikke akkurat en hemmelighet at mandager har en tendens til å være litt seige i seg selv. Dukker de i tillegg opp etter en heeel uke med ferie (snufs), er det ikke til å komme unna: seeeig, seeeeigere, seeeeigest.

Heldigvis finnes det måter å riste dagen litt etter øra på, og vips så er den ikke så halvgæli likevel. Som å hylle de småsmåsmå tingene som dukker opp med jevne mellomrom fra du står opp til du kryper under dyna igjen. Funker jo som bare det.

–  Jeg fikk et skikkelig blomsterkick i helgen (sikkert i manko på andre farger enn grått og svart utenfor vinduet), og proppa leiligheten full av fargerike blomster. De er like friske og fine i dag – score!

– Har endelig begynt på boka Ren poesi (den perfekte julegaven til nesten hvem som helst i hele verden), og elsker den allerede. Planen var egentlig å lese ett dikt om dagen, men det får heller bli fem, seks, syv, åtte, ni da.

–  Fått meg flunka nytt sengetøy. Som å sove i en stor skål med marshmallows.

I hylla nå!

FullSizeRender

Akkurat NÅ finner du denne godbiten av en partyutgave i hyllene!

Blant flere herlige ELLE-drops finner du blant annet en av mine absolutte favoritt-emosjoneller gjennom tidene, Kjære pappa, der syv jenter har skrevet en tekst til, om eller for pappaen sin. Varme, vakre, såre, nydelige, rørende, morsomme, artige, tankefulle tekster. Som du så absolutt må lese. I tillegg til alt annet snop som er i desemberutgaven (der du også får med den flunka ferske utgaven av ELLE Decoration med på kjøpet).

Håper du koser deg!

Hei, pappa

image1 image2

Han har store, grove hender som knitrer mot genseren min når han klemmer meg. Han skriver ofte «skål» når han mener «sjæl» på meldinger, og tekster meg alltid klokka 07.00 for å ønske meg en god dag.

Pappa er tøffere enn toget, og den fineste fyren jeg vet om, som ikke er redd for noenting i hele verden (bortsett fra motorsager, som han pleier å si). Han er en ekte politimann og helten i livet mitt – uniform eller ei.

Pappa er barsk. Stødig. Rett på sak. Men han er også myk som smør og blir fort rørt. En fin sang på radioen (enten det er Den finste eg veit av Helbillies eller Stay med Rihanna og Mikky Ekko) eller et hyggelig nyhetsinnslag er som regel alt som skal til, før han må hente frem lommetørklet (som alltid ligger i den ene bukselomma hans) for å pusse nesa eller børste vekk en trillende tåre.

Pappa kan det aller meste, og har lært meg å elske havet, wienerbrød, jordbærselvplukk, tøffende tresnekker, joggeturer i skogen, hvordan man setter garn og spiller poker. Selv er han ekstra glad i peanøtter, svart kaffe, Miles Davis og bløtkake, og får meg til å le av de tørreste vitsene. Han sier ting som «det er i motbakke det går oppover» og kaller meg ofte «tulla mi».

Da jeg var liten, lot han meg alltid sitte på skuldrene hans, mens jeg dinglet med beina og holdt et godt grep om ørene hans. I dag kunne jeg ønske vi kunne gjøre akkurat det, pappa.

Gratulerer så mye med farsdagen din.

Adele-brevet

12072764_10153471860189279_12877880934909346_n

Jeg har hengt meg helt opp i flere fine formuleringer som finnes i brevet Adele postet på Facebook i går. Det skulle først og fremst være en slags unnskyldning til fansen for at slippdatoen til det nye albumet hennes 25 (som nå, etter planen, skal treffe butikkhyllene 20. november) til stadighet har blitt utsatt, men endte opp med å bli veldig mye mer enn det. Fordi life happened.

En kjærlighetserklæring

499060f63a2e2e6a8d33c1db7141b778

OK. Dette er hverken en kioskvelter eller superoriginalt, men det har seg i hvert fall sånn at min absolutte favorittdag er fredag. Når den i tillegg blir krydret med fine øyeblikk (ja, for jeg er selvfølgelig en øyeblikk-entusiast også) en tidlig morgen, kan jeg ikke gjøre annet enn å si: Fredag, jeg elsker deg!

Her er 4 ting fra fredagens morgenkvist:

1. Det var fortsatt et par sjokoladebananer og noen sure sitronlepper igjen fra gårsdagens godisbonanza. Den perfekte frokostdesserten!

2. Testet en ny ansiktskrem (med masse fukt!) fra Ole Henriksen som var A-MAZING!

3. Bestemte meg for å trosse den krispy oktoberlufta og gå for bare legger under et ullskjørt med splitt i front, kombinert med blanke ankelboots og en høyhalset genser. Funket som bare det, og ble godt mottatt på kontoret.

4. Møtte en dame i gangen på jobb som nynnet på All-4-Ones superslager I Swear, og vips hadde jeg Youtubet meg frem til klippet under. Tror bare jeg skal la det rulle og gå. Det synes jeg du også skal gjøre.

Gooood fredag <3

K

Quotorama

38d32a9dde51a8fd9a480dac4862fb68

Jeg kan ofte ha et litt anstrengt forhold til quotes, uten å helt kunne forklare hvorfor. Jeg synes vel at de fort kan bli en slags klisjé av seg selv. Det hender likevel at jeg kommer over ord som får meg til å stoppe opp i et øyeblikk. Sånn som denne. Jeg vet ikke om det skyldes dagsformen, akkurat de ordene, i akkurat den rekkefølgen, eller at jeg nettopp kom hjem fra yoga, men likte den, det gjorde jeg.

Fra meg til deg

brev

 

Jeg har en morfar. En sånn en som gir de aller beste bjørneklemmene, elsker bøker, historie og lakrisbåter, og samler på gamle mynter.

Morfar har alltid bodd i huset ved siden av, sammen med mormor, selvfølgelig. Og så lenge jeg kan huske, har vi sendt hverandre brev. Julebrev, mandagsbrev, nyttårsbrev, påskebrev, rebusbrev, reisebrev, pepperkakebrev. Da jeg flyttet til Oslo ble det også oppdateringsbrev og nå er det lenge siden bjørneklem-brev. En postkasse med et morfarbrev er det lite som slår.

Til bursdagen min i år, fikk jeg en papp-pose av morfar. I den lå det fem nydelige kort, fem konvolutter og mange, mange frimerker. Kortene skulle være fra meg til morfar. Ett sendt her, og ett sendt der.

Jeg er så glad for at morfar har lært meg hvor viktig det er med ord, og hvor mye det er mulig å få sagt med så få innimellom. I dag har jeg valgt ut kortet med pikene på broen. Det er straks på vei til Tønsberg. Fra meg til deg, morfar. Avtale?