Elen Portrett Elen

MEG OG ARRET I ELLE

Her kommer teksten jeg skrev til Mot i brystet-saken i sist nummer av ELLE. Dette er egentlig en sak jeg har drømt om å ha på trykk lenge, sikkert fordi jeg er litt pr-kåt, hehe, men også fordi det er stas at noe jeg mange ganger har tenkt har vært stygt får flashe seg som bare det i et magasin som har betydd mye for meg.

Jeg husker kosekluten min, lukten av desinfisert sengetøy, plast- slanger som gikk inn i diverse maskiner i en ende, og meg i den andre. Og hosten. Den ble kraftig etter den første operasjonen. Det var en av to ganger en skalpell ble presset mot huden på brystet og etterlot ei blodstripe fra halsgrop til rett nedenfor ribbeina. En av to ganger brystbenet ble skåret over med sag og mitt bankende hjerte ble blottlagt for kirurgen. En av to ganger jeg våknet omtåka med bandasjert bryst – redusert der og da, men forbedret for alltid. Mamma sier høytidelig at kirurgen ga meg livet. Det krevde altså tre mennesker for å gi meg livet. Mamma og pappa i sengehalmen, og legen i operasjonssalen. Hosten buldret nede i halsen og steg opp og ut som en liten eksplosjon. Jeg var sju år og livredd for å sprette opp stingene på det tjue centimeter lange såret på brystet mitt. Jeg holdt flere håndklær for brystet, og når hosten presset brystet ut, presset jeg håndklærne inn.

Sånt småtteri måtte til. Som at jeg måtte ha på nummende Embla-krem før enhver sprøytespiss fikk nærme seg huden min, krevde et visst type plaster eller en spesiell sykepleier til å ta blodprøve. Slike ting som ikke egentlig gjør ting mindre vondt, men er formildende element som gjør alt mer overkommelig. De små var Embla-krem og plaster, de betydningsfulle var selvfølgelig mamma og pappa. Som da de var hos meg da de fjernet drenene den ene gangen, men ikke fikk være der den andre. Da de var hos meg gikk alt fint. Gangen de ikke var der er et av de mest smertefulle øyeblikkene i mitt liv.

Da jeg var liten, var jeg et hjertebarn. Som voksen er jeg en GUCH (kort for Grown ups with congenital heart defects). Ikke like mye shwung over den beskrivelsen. Helt konkret gjør hjertefeilen at jeg har halve kapasiteten til et funksjonsfriskt menneske, og jeg føler meg ofte mislykka når jeg løper på tredemølla. Jeg har kjent på egne begrensninger hele livet, men til syvende og sist alltid mestret mer enn jeg selv trodde. Jeg går årlig til kontroll på Riksen, tar utholdenhetstest hvor jeg sykler på en ergometersykkel av 1998-årgang, mens EKG-maskinen printer ut side etter side med linjer som viser hjertets aktivitet. Både legen og sykepleierne er begeistra over hvor bra formen er. De siste årene har legen kommet med følgende utsagn etter ultralyd av hjertet: «Dette er nydelig.» Han snakker medisinsk om klaffer og blod- omløp skapt av kirurg Harald Lindberg, men jeg blir likevel glad for at noen kaller mitt feilfulle hjerte nydelig. Fakta er jo at jeg er misdanna. Men hva er det å tenke? Jeg er bare sånn her. En kvinne med tre hjertekamre, i stedet for de vante fire.

Operasjonene ga meg et stort arr. Det ser litt ut som om en hai har tatt et jafs av meg. En klassekamerat på barneskolen lurte på om jeg hadde en meitemark under genseren. Jeg ble fortvila, gråt og bar meg til mamma. Som sekstenåring spurte jeg henne i fullt alvor om arret var grunnen til at puppene mine ikke ble større enn en A-cup. Jeg hadde en teori om det nemlig, for det var en trøst i at det var en årsak til at puppestørrelsen bare sto på stedet hvil. Iblant dunker det i arret, som om det har sin egen puls. Jeg kjenner fortsatt stingene som holdt meg sammen. Selv om det er en million dager siden de ble sydd i meg, en million dager siden de ble dratt ut. I årene etter den siste operasjonen gjorde det vondt. Alle andre jeg har sett har en tynn strek etter sine strabaser på et sterilt operasjonsbord, som om de bare var tegnet på med en hudfarget blyant. Mitt var rødt og hovent. Lå jeg på siden var det ekkelt, fordi arret ble most. Solte jeg meg begynte det dunke, klø og krible av ubehag. Jeg elsker sol, arret mitt er åpenbart ingen fan. Strakk jeg meg raskt kunne jeg kjenne en rykning i huden, for ikke strekk på noe ustrekkelig liksom. Kom jeg eller noen borti det, om enn bare med en fingertupp, skjøt smerten ut av arret og gjennom kroppen min. I mer enn ti år har hudleger presset sprøyter gjennom hud som føles som ugjennomtrengelig betong for å gjøre det mindre hovent. Nå er det bare et lite rødt parti igjen som fremdeles gjør vondt.

Jeg har blitt pirka på og beglodd av fremmede, og reagerer på de som tar på meg – men forstår selvfølgelig at folk spør og lurer på hva som har skjedd. Men lenge føltes det invaderende at noe så privat skulle være synlig for alle. Hjertet og arret mitt er det såreste og næreste jeg har, det er bare mitt. Derfor viste jeg aldri arret før. Men en dag sluttet jeg å skjule det, dro på shopping og kjøpte utringede plagg jeg til da bare hadde drømt om å gå i. Jeg innså at arret mitt ikke er noe å gjemme bort, for dét arret innebærer har jo i stor grad gjort meg til den jeg er. Det er bra å vise fram annerledeshet. Og tada! – dette er min. Det er også et symbol på det vonde jeg har opplevd og tålt, men også overlevd. Det er rart, fint og gjør at jeg iblant føler meg som et supermenneske, selv om jeg er alt annet. Det er kanskje oppturen i å ha vært nærme døden, for det gjør meg boblende glad for å være til. Jeg er trygg i vissheten om at det er godt å leve, selv når det gjør vondt.

Jeg holder ofte på brystet mitt. Det er blitt en refleks å passe på det. For jeg husker hosten jeg trodde skulle få såret til å sprenge, og hvor reelt det faktisk føltes at jeg kunne revne i to. Jeg kjenner lukten av et gjensydd sår, og smerten da de tynne trådene ble dratt ut av kroppen min. Da stingene forsvant, skulle jeg holde meg sammen selv. Det har jeg og kroppen min gjort. Det gjør meg stolt.

Foto: Thomas Qvale

EN 20-KILOS KOFFERT

En uke har erstattet den forrige, og jeg har avslappende og solrike dager å se tilbake på. Sånn er det å ha fire ukers (!hallo, latterlig lenge, jeg vet) ferie bak seg. Dæven liksom. I USA skrev jeg ikke. Det vil si, jeg skrev flere saker og oppdaterte bloggen, men jeg skrev ikke det jeg skriver av tanker, tråder og ting som gjør at jeg er så innmari glad i å skrive, at det å skrive oppleves som et behov for meg, som frokost på morgenkvisten er nødvendig for eksempel (det er det i alle fall for meg, hvis ikke jeg får frokost får jeg migrene – fun fact), eller å sove om natta (det er det i alle fall for meg, hvis ikke jeg får sove får jeg migrene – fun fact).

Jeg var tom de fire ukene, jeg gadd ikke tenke på livet her hjemme og alt jeg burde gjøre, alt jeg burde få til. Jeg slapp alt, og slappet helt av. Et sånt totalt vakum av ansvar tror jeg vi har godt av.

Allerede på flyet hjem kjente jeg det komme krypende, der jeg satt med en breial dame på venstre side og midtgangen med en konstant stim av dogåere på den høyre. Ett lite ord trengte seg gjennom hud og marg, så ett til og vips satt jeg der med en tjue kilo tung koffert inni kroppen, full av innhold – noe skittent, noe rent, noe helt fjernt, noe ålreit.

Vakumet var topp for kropp og sjel, men det er veldig fint å oppleve at jeg fylles opp av noe annet enn strand, bølger og solskinn. Det er deilig at et ord popper opp i hodet og blir til et avsnitt, deilig å tenke på leilighet, balkong og scrolle nettet for utemøbler, deilig å tenke på om jeg skal gå til Ullevålseter eller Angst Bar i helga, deilig å tenke på hva jeg skal gjøre neste uke, måned og resten av livet.

Hva vil jeg egentlig med det her, da? Det er vel at den mentale pausen du får når du er borte fra alt – den gir grobunn for en finfin flora når tida i vakum er forbi. Det er en ihjelslitt konklusjon at hverdag er bra, fordi vi kan ta ferie, og ferie er bra, fordi vi har hverdag. Men det er nå engang sånn, jeg gjentar egentlig bare det alle vet, hehe.

Tenk at det er så deilig å være helt tom. Og tenk at en tjue kilos tung koffert midt i brystkassa kan føles så velkommen.

Konklusjon to: unn deg en ferie hvis og når du trenger det. Du må jo ikke lolle rundt en måned i Amerika, som jeg gjorde, en helg på hytta funker det også=)

MANNDOMMEN

Illustrasjon hentet fra Jennie Lombardos instagram. Bildet føltes på et vis ganske så passende.

En skikkelig mann, en sånn man vil kjenne, en sånn man vil ha, en sånn man vil være (om man er mann, seff). Være en mann, en MANN med store bokstaver, for det å være mann er og har alltid vært et kvalitetsstempel kun i kraft av selve manndommen. Litt rart det da. For hva er egentlig bare en mann, annet enn et kjønn med kjønnsdeler som dingler i ulik lengde ned mellom beina.

Jeg har flere bra menn i livet mitt; pappa er hel ved, brodern er livvakten min og jeg har kompiser som er ålreite, kule, smarte og hysterisk morsomme.

Jeg kjenner ikke så mange ubra menn. Men jeg har vært borti dem, som ung og voksen.

Ja, dere, den ungdommen. Den gang menn var gutter, og kvinner var jenter. Vi trodde vel vi visste mye, visste bare pittelitt. Jeg var tretten år og gikk bortover Hosleveien på vei hjem fra skolen. Jeg hadde briller, kort bolleklipp på grunn av et feilslått forsøk på å få en trendy Posh spice-hårklipp og et par valpefettkilo som ga meg god isolasjon for kulde, men ingen beskyttelse mot verden. Med andre ord var denne perioden langt fra mitt livs «prime». Jeg var usikker og egentlig ganske redd for alt, alle og ingenting. Mens jeg gikk på grusvei og stier gjennom små skogholt (det er landlig på Hosle) spøy et par smågutter ut alle skjellsord de kunne komme på. De var vel ti år og skreik hore, fitte og kjerring. De var jo så klart ikke menn, bare noen små drittunger som fant en eller annen form for spenning i å lire av seg de kjipeste kvinnebeskrivelsene de kunne komme på. Men i dag er de menn, disse tre små gutta som lo seg skakk av å kalle meg fittekjerring.

I Balders gate på Frogner var det fest da jeg var litt over tjue. En venninnes kompis, som jeg overhodet ikke kjente, sa at jeg ikke burde kle meg sånn som jeg gjorde fordi jeg isåfall burde hatt mye tynnere bein (litt rart, for aldri tenkt på beina mine som særlig brede, kraftige eller feite, men meg om det). Jeg sa «så slemt sagt» til fyren, og gikk på do og gråt. Han var kanskje ikke mann helt ennå, men på god vei. I dag er han mann.

Da jeg bodde i New York hang vi mye på utestedene rundt 10. aveny. En kompis fortalte meg at vennene mine ventet i en bil utenfor utestedet, og at alle skulle på nach. Jeg ble med kompisen til bilen, men der var det ingen. Bare meg og han. Han prøvde seg, jeg sa «nei, jeg vil ikke», men til ingen nytte. Han fortsatte ganske iherdig og det måtte et slags talentløst kickboxing-spark og hyling til før han skjønte tegninga, og lot meg slippe ut av bilen. Han var minst 25 år gammel, og absolutt en mann der han sto i 27. gate og ropte «Jeg veit du egentlig vil» etter meg.

Det finnes flere historier fra livet mitt. De tre jeg nevner her varierer åpenbart i alvorsgrad, og jeg er sårt klar over hvor mye verre det kan være. Men jeg syns ingen av dem er innafor eller blottet for alvor heller.

Alle guttebarn blir gutter, gutter blir menn. En ung gutt kalte meg hore, en gutt på grensen til å bli mann mente han hadde noe med hva jeg gikk kledd i og en mann syntes jeg burde ligge med ham fordi jeg satte meg inn i et kjøretøy jeg trodde vennene mine var i. Jeg har unnskyldt dem mange ganger med diverse forklaringer. Det har sikkert du også ubevisst eller bevisst mens du leste.

Kanskje har du ikke opplevd noe du syns er ugreit, kanskje har du vært i en skjellsettende situasjon som hugger deg i to – til et før og et etter. Jeg føler isåfall så vanvittig med deg. Jeg føler med oss alle – for kvinner flest har opplevd en poengtering av at det å være vårt kjønn er ensbetydende med å være hore, at det er uproblematisk å bruke stygg og frekk kjeft for å få oppmerksomhet eller at kvinners kropp er et leketøy.

Selv har jeg aldri kalt en gutt horebukk eller hestkuk på jævelskap, jeg har aldri sagt noe kjipt til en fyr jeg ikke kjenner for å såre ham, jeg har aldri tatt et godt grep i skrittet på en dude jeg ikke har noen intim relasjon med og jeg har aldri tvunget meg på en mann som ikke ønsker action.

Hvorfor er jeg sånn, og hvorfor er noen av dere sånn som dere er? Er det en naturlighet i å tillate seg hva det skulle være som kommer med kjipe holdninger i ung alder eller er det sleivete oppførsel og brusing med fjæra foran guttegjengen? Makt? Ondskap? Barnslighet? Hjerneskade? Hva er det liksom.

For noen ting som noen av dere gjør gir meg lyst til å marsjere helt til dere endelig forstår at kvinner aldri er som fotballen deres – til å leke med. Andre ganger tenker jeg oppgitt at en marsj ikke fører med seg noe som helst annet enn at man oppnår dagens skrittmål, og at drøyere ting må til. Som en kollektiv hypnose på mannfolka som ikke evner å høre, anerkjenne og respektere oss og det vi sier.

Dere som er sånn, som kaller henne en hore på grunn av påkledning eller en oppfatning om at du har noe med hvor mange hun velger å ligge med, som drar av dongen selv om dere har avtalt å bruke beskyttelse (sak her), som tar bilder av nakne damer uten at de vet det, som ikke klarer forstå at samtykke er den enkleste ting å forstå, som går over streken selv om hun har gjort deg oppmerksom på hvor grensa går, dere er selvfølgelig menn alle sammen, men alt annet enn bra.

Og den manndommen deres – den eksisterer faktisk ikke uten verbet bra foran substantivet mann.

SEES ALDRI

jojo

Her kommer en liten årsoppsummering, på tampen av 2016, rett før jeg/vi står med føttene plantet i 2017.

Jeg har lenge tulla i halvalvor med at 2016 er det kjipeste året i mitt liv, og at karmaen min har sugd så jeg er nødt til å ha gjort noe ordentlig gærent (skjønner ikke hva det kan være altså, og jeg har tenkt og tenkt liksom). Det virker som mange egentlig har hatt et trått år.

Men så skjer bare ting, det er sannsynligvis ingen kosmiske årsaker eller en nedfelt skjebne som gjør at dritt skjer nettopp deg eller meg. Ting skjer når livet skjer. Og å leve er å lære (en vri av han duden fra Paradise hotel og hans visdomsord livet må lære eller hva det var). Jeg lærer heldigvis hele tiden. Jeg lærer av det jeg går gjennom fordi jeg tenker, grubler og analyserer. Vrir og vender på hver kant, krok og side til det ikke finnes noe igjen.

Jo da, mange biter av 2016-kaka kan dramatisk nok beskrives slik: «og noen netter føles det som om alle menneskene som noensinne har sittet i et styrtende fly og vet de skal dø sitter inni meg» (fineste og tristeste sammensetningen av ord av Nils-Øivind Haagensen). Som for eksempel å gå ned gangene på Rikshospitalet igjen som pasient. Som å måtte begynne på nytt, når det er det siste jeg vil. Som å miste den jeg føler holder hjertet mitt i hendene sine, og det der hjertet mitt later til å være sydd fast til personens never. Som å deale med gamle sår som fortsatt blør når jeg skraper borti en evigvarende skorpe, som å få ferske kutt så dype at jeg ikke ser for meg at de noen gang kommer til å dekkes av tett arrvev.

Men. Det har også vært latterkramper, verden på sitt vakreste i Filippinene, dager og kvelder og meldinger og samtaler med venner som sitter ved min side gjennom alt, fadderbarn så søte at de er til å spise opp og nye nydelige babyer, moteuker med dager så morsomme at de er lek, skrivelyst, venner som skaffer meg privatrom på legevakten når jeg faller ned trappa på Stratos 17. Mai, fondue-kvelder med mamma, pappa og brodern, runder rundt Sognsvann, brev fra gynekologen om normal celleprøve og en ”ny” meg egentlig – for jeg er ikke så sliten lenger, og det er det aller fineste med 2016, selv om turen på Riksen var blant det vondeste.

Og når jeg puster inn for å holde meg på plass, så har jeg også pustet ut for å slippe det utrolig harde jerngrepet jeg til tider har i meg selv. Jeg har gitt mer slipp på kontrollen jeg så bestemt har virret som plastfolie tusen ganger rundt kropp og sinn. Det er bra det. 

Så når dette er konklusjonen. Da sugde i alle fall ikke hele 2016 helt helmaks likevel.

Notis: Men HAALLLOOOO så klar jeg er for 2017! Ha en strålende nyttårsfeiring dere, masse kjærleik fra meg til deg <3

DET PIPER

Det piper utenfor vinduet. En skjærende lyd som går gjennom et hode fullstappa av snørr og dirrer til, innerst i hjernebarken.

Så blir det stille. Det var bygningsarbeid på andre siden av gata. Jeg strekker meg ut på sofaen. Jeg vet om trikken som kommer og går i Toftes gate, en intens sol som går ned i tretida på denne tida av året og svart asfalt strødd med froststjerner. Jeg vet om influensakropp, rennende nese og gnagsår på føttene etter helgens julebord. Jeg vet om en bok i vinduskarmen på soverommet, en knirkende varmeovn i stua og nyvasket sengetøy som henger til tørk. Jeg vet om dette, for dette er mitt.

Det piper utenfor vinduet. Det uler, buldrer og knitrer. Bomber braker inn i bygninger, granater knaser mennesker til grus og våpen fyres av og dynker gatene i blod. Om dette, krig, vet jeg ingenting. Det er ikke mitt.

Det piper innenfor vinduet. Mobilen lyser opp. «Takk for bidraget». Av det som er mitt, kan jeg selvsagt gi litt.

Alle monner drar, så om du har 20 eller 2000 kroner til overs er det gull om du kan slenge en slant til en av disse organisasjonene. Situasjonen i Aleppo beskrives som et totalt «meltdown of humanity» – så uansett hva du har å by på – trengs det. God torsdag kveld 🙂

Et utvalg hjelpeorganisasjoner:

Redd Barna: SMS:
send NØDHJELP til 2434 (200 kroner). VIPPS: gi til 10328 | Redd Barna. MOBILPAY: gi til 2434
Konto: 7050 06 35280. Gavetelefon: 820 44 144 (200 kroner)

Unicef:
Send SYRIA til 2040 (Da gir du 250,-). Ring 820 44 719 (200 kr). Kontonummer: 8200.02.55587

Røde Kors:
SMS med kodeord SYRIA (200 kr) til 2272. VIPPS til 2272 (merk med SYRIA). Kontonummer: 8200 06 10190, merk Syria.

Leger uten grenser (tror de er utestengt fra Aleppo nå, slik jeg har forstått det står de parat rett utenfor. De øvrige organisasjonene skal være tilstede):
Kontonummer: 50100547500

MØRKETID

Processed with VSCO with t1 preset
Jeg syklet i ti minutter, rodde i tolv, jogget i tolv. Så gadd jeg ikke mer, gikk til garderoben, kledde på meg vinterjakken, lue og votter, proppet i øretelefonene, sa ha det til resepsjonisten og gikk ut i mørket.

Så mørkt det er hele jævla tiden, og jeg blir like forundra over akkurat det hvert bidige år. Over hvordan mørket siver inn i kroppen min, og gjør hele meg vemodig, trist, oppgitt – ja, alle mulige beskrivelser som er det motsatte av blid og fornøyd.

Regnet falt lett fra himmelen, og den våte asfalten ble lyst opp av gatelyktene jeg gikk forbi. Det falske lyset føltes som en dårlig bløff der jeg gikk, for jeg hakke sett den ordentlige sola siden gudene veit når jeg! Jeg tenkte vinter, så dum du er. Jeg prøvde trå unna sølepytter og små vanndammer så de hvite joggeskoene skulle forbli hvite. Innenfor døra i bygget mitt ble det tydelig at jeg hadde gjort en dårlig jobb. Jeg satte nøkkelen i låsen til postkassa, åpnet den og så brevet fra gynekologen.

Inne i den smale konvolutten lå svaret.

Jeg var mørk allerede, men ble beksvart. Sa til meg selv at nå går det nedenom og hjem, at denne historien i livet mitt er alt annet enn ferdig. Trappene jobbet mot meg, og det skingret i knærne mens jeg dro meg opp trinnene.

Nei. Stopp. Nå skal det gå bra, det skal gå oppover, akkurat som beina mine gjør i dette øyeblikk, tenkte jeg så.

Jeg åpnet brevet mellom andre og tredje etasje. Med store bokstaver sto det «HELT NORMALT!», og jeg kjente entusiasmen og omtanken fra gynekologen min sitte i ordene som fulgte på papiret. Celleprøven var normal, det var ingen celleforandringer eller HPV-virus i sikte. De som dukket opp etter inngrepet på Ullevål har tatt en ninja og stukket av. Hurra. Jeg trenger ikke heise meg opp i gyno-stolen og bli pirka i før det har gått tre år.

Så jeg begynte å gråte da. For knuten, klumpen, floken som har sittet i magen – alle løsnet seg opp og jeg kjente magen bare være en mage – ikke et senter for kjiphet.

Den tanken, den følelsen, den muligheten som lå der. Den løsner fra meg, siver ut av kroppen og vekk.

Og i dette sabla mørket var det plutselig lys.

Jeg ville selvfølgelig dele denne oppturen med dere, siden jeg har skrevet såpass mye om celleforandringene jeg har hatt i årevis. Jeg gjør det også for å belyse arbeidet sterke og fine Thea satte igang mens hun levde, for det er så uhyre viktig at vi jenter går til legen og sjekker oss. Så sjekk deg! Har du ikke gjort det på en stund, syns jeg du skal sette det opp som et av de nyttårsforsettene du faktisk gjennomfører:)

TERPINGS


Fortsetter Amerika-serien på bloggen med enda et bilde av meg i Disney World. Bra glad for å få Mikkes autograf, som jo er ganske tydelig i dette bildet.  

Så blir faktisk Trump ny president. Jah neida så. Det syns jeg ikke er greit, enda mindre når Hillary faktisk slo ham på folkestemmer og ikke blir president på grunn av en arkaisk lovbestemmelse. Det er ikke greit, selv om det heller ikke er særlig vits å terpe på hvor monstrøs krise det føles som i det uendelige.

For nå er nå en gang saken slik da, at denne mannen skal regjere over dammen de neste fire årene.

Resultatet i Amerika gjør at jeg ikke kan hjelpe for å tenke at jeg fanken meg håper verden blir mer som meg. Hehe. Ja, dette er verdens KLEINESTE ting å si. Jeg håper også verden blir mer som deg som leser dette. Jeg har meninger som andre er uenig i, akkurat som du, jeg kan gjøre ting som andre er uenig i, akkurat som du, og jeg kan være noe som ikke er en annens kopp te, akkurat som du. Det er helt ok, og det vet vi begge to.

Og jeg vet, som du vet, at ett menneskes handlinger tilsier ikke at du skjærer alle av vedkommendes religion eller rase over samme kam. En kvinne er mer enn et verktøy menn kan sprute all sin vellyst i. Er du syk skal du få hjelp uavhengig av hvor mange kronasjer som klirrer i bankkontoen din. Global oppvarming er beklageligvis reelt og bevisene på dette er typ rett utenfor døra di.

Jeg vet, som du vet, at oppfordring til og utøvelse av vold, drap og overgrep vitner om kortslutning i hjernen for sist jeg sjekka var du ikke dommer, jury eller bøddel over andres liv. Fremmedfrykt og hat har aldri gjort verden noen tjenester – bare bla opp i en historiebok da vel.

Mennesker har uendelige mengder verdi uavhengig av om de er kvinner, handicappede, minoriteter, lesbiske, homofile eller transkjønnede. Jeg vet, som du vet, at opplysning, utdanning og informasjon er veien ut av uvitenhetens begrensende perspektiv. Mobbing er komplett unødvendig og vanvittig teit, mennesker fortjener levelig lønn for strevet sitt og rasisme og sexisme er verken greit bak lukkede dører eller på talerstoler.

Både du og jeg er klar over dette, for det er jo ganske opplagt, ikke sant.

Vi er alle vårt eget menneske. Men, som du og jeg også vet – intet menneske er en øy. Så det er intet annet enn tommel opp, topp stemning og ti poeng i å være et ålreit medmenneske for alle rundt oss.

Alt dette skal jeg imidlertid terpe på. Jeg skal ha full terpings, nå, neste år og hele veien inn i alderdommen.

AMERIKA-BREV

img_4736-florida-dsiney
Her møter jeg Minnie Mus.
img_4737-florida
Her er jeg fornøyd.

Amerika. Som jeg elsker deg.

Jeg er syv år, og vi er i Florida på ferie. Jeg hilser på Minnie og Mikke Mus i Disney World, og tenker at i Amerika – der skjer de mest fantastiske ting. Jeg ser delfiner for første gang i Sea World, og spiser spareribs på en restaurant der gulvet er dekket av peanøttskall. Jeg kjenner på en uhåndterlig frykt når jeg ikke finner kosekluten Kosen i hotellsengen etter at rengjøringshjelpen har vært der. Øynene mine er blanke av sorg, og de ansatte igangsetter «Operasjon redd kosen!». De holder hodet kaldt når jeg trenger det som mest, og kosen blir funnet på hotellvaskeriet – tullet inn blant sengetøy og håndklær.

Jeg er fjorten år og planter føttene mine i New York. Her lever vennegjengen i Friends, og et sånt liv vil jeg ha, med daffing på kafé, varme vennskap og et tonn latter. Jeg kjøper meg saggebukse fra Tommy Hilfiger og spiser på Fashion cafe. Jeg er på toppen av World trade center, og ser utover denne byen som har alt du kan tenke deg most inn på 59,1 kilometer.

Jeg er 23 år og har tatt med pikkpakket mitt til samme by. Jeg myser mot en blekblå og frossen februarhimmel, og smiler til den hvert eneste sekund de neste seks månedene hvor New York er hjemmet mitt. Hver dag overgår gårsdagen, selv om vi bare sitter kleine på kafé i west village, kjøper pottis på Riteaid eller går nedover Sixth avenue til skolen.

Jeg er 24 år og i California for andre gang. Cabrioleten vår snirkler seg oppover Highway 1, vi drar på ridetur i redwood-skogene ved Napa valley og spiller på slot-maskiner i Las Vegas. Vi feirer 4th of July på stranden i Hermosa beach, og det glitrer i den mørke natta når et tonn fyrverkeri går av. Jeg spiller flip cups med amerikanere, sveitsere, svensker og australiere, tilbringer netter i køyeseng på billige hosteller, er full på nachspiel i hus med hårete vegg til vegg-tepper og ser soloppgangen mens jeg sitter ytterst på en pir. Jeg ser sola reise seg for å male Amerikas vestkyst i et helt vidunderlig lys jeg aldri har sett noe annet sted.

Amerika, du har hatt fast hylleplass i mitt hjertes vegger så lenge jeg kan huske. Du holdt hodet kaldt da jeg mistet det kjæreste jeg har eid som syvåring, og hjertet ditt var så varmt for en liten kid som stotret fram thank you mellom gledeshulk da kosen og jeg ble gjenforent. Siden har du tatt meg imot med åpne armer, latt meg bli en del av deg og fått meg til å føle på at drømmer – mange av de oppfylles faktisk. Og neida, du har aldri vært perfekt eller noe sånt. Du har masse feil, mangler, dårlige egenskaper og idiotiske holdninger. Men på samme tid har du hatt sjarm, godhet og lykke. Jeg har tatt deg som du er – feil og alt – for det gjør man med den man elsker.

Men skruene som holder hylla på plass i hjertet mitt, de har blitt revet og slitt i. Det vakler der du har sittet så trygt, så lenge. For en mann som synes kvinner bør straffes for å ta abort, som generaliserer hele folkeslag og mobber mennesker med handicap, som vil avvikle Obamacare, som gang på gang forkynner et eldgammelt kvinnesyn, som vil «rive i stykker» eksisterende handelsavtaler, som ikke godtar et valgresultat hvor han ikke vinner, som ikke på et eneste tidspunkt har utvist et snev empati og varme – dette er bare noen eksempler av mange, mange flere – han heies fram av veldig, veldig mange.

Hallo liksom. Hva skjer med deg. Jeg mister jo troa da, på at ditt hode er kaldt, og ditt hjerte varmt. For han du hører på er helt motsatt – et kaldhjertet hot head.

(Anm: jeg vet at Amerika ikke er en korrekt beskrivelse av USA, men det er det jeg kaller dette landet. Jeg er også motstander av dyr i fangenskap, men skjønte dessverre ikke det da jeg var syv år, og min største drøm i livet var å se en delfin. Jeg vet bedre nå:)
1936246_254190665190_7539386_n
Her fyller jeg bensin i California.

FOR KVINNER SNAKKER SANT

kvinner
Noen av kvinnene i mitt liv (og meg i bøtter og spann).

Jeg kjenner mange kvinner. Jeg kommer fra en kvinne, slik vi alle åpenbart gjør, og hun overøser broren min og jeg med kjærlighet. Mamma er søt og hun er et stabeis, vanvittig irriterende til tider, men hun sier det alltid som det er. Iblant har jeg ønsket at hun løy til meg, for sannhet kan gjøre vondt. Men mamma snakker sant. Uansett.

Jeg har mange venninner. Mange flere enn jeg kan telle på to hender. Jeg er heldig, for vennene mine er varme, kalde, morsomme, normale, eksentriske, smarte, sterke – de er forskjellige, men alle er fantastiske typer. De snakker om det aller meste, de holder noe for seg selv. Men det som ytres når de titter bort på meg og forteller om sitt er deres meninger, deres tanker, deres liv. Og jeg tror på dem, slik de tror på meg.

For kvinner snakker jo sant.

Det plopper ut en hvit løgn i blant, og ærlighet varer lengst så vi kan innrømme at vi avslo fredagsheng uten grunn selv om vi forklarte at vi hadde en grunn, at vi la tjukt på i fortellingen om hvor romantisk han nye fyren vi dater var eller at vi har lest den der boka som vi faktisk ikke orket slite oss gjennom.

Jo da. Kvinner lyver også.

Men tror du kvinner lyver om alt. At sildrende tårer, drømmer som river og sliter, konstant sitrende uro og kravlende frustrasjon i marg og bein er spill for galleriet.

For noe røsker hardt og brutalt i deg og plutselig er det røsket en tragisk faktaopplysning i livet ditt. Helt ufrivillig, og hvor du var, hva du hadde på deg, hvor beruset du var og hvor mange partnere du har hatt – det veier like tungt som ordet ditt.

Veier tyngre. For kvinner lyver.

Jeg blir så sint.

Jeg skjønner ikke hvorfor vår kropp ikke får være vår. Hvorfor vårt nei ikke betyr nok. Hvorfor vår verden kan skyggelegges mer eller mindre for alltid fordi en løk tenker at bevisstløsheten, sprellingen, slagene eller skrikene våre bare er en lek. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at den retten du tar deg, er vår rett å nekte deg.

Det er vondt å føle at friheten din ikke er din. Når du tar noens kropp fra dem, da tar du friheten deres også. Du setter dem i fengsel, hvor det er DU som hører hjemme.

Jeg kjenner mange kvinner, og herregud så glad jeg er i kvinnene i mitt liv. For de er der for meg, og jeg er der for dem. Jeg tviler ikke et sekund på det de forteller meg. De har aldri gitt meg noen grunn til å gjøre det. De snakker fra hjertet og hodet, det kommer fra dem.

Og kvinner snakker sant. Veldig, veldig mye mer enn de lyver.

TIL THEA

mg_5933b

Thea Steen 1989-2016 <3

Til Thea. Så kom den dagen som ikke skulle komme, og du gikk bort natt til søndag.

Det begynner bli lenge siden begge jobbet i Dagbladet. Det er ikke så lenge siden begge delte blogginnlegg om livene våre, vi likte og sendte hverandre oppløftende kommentarer, du som kjempet ditt livs kamp, jeg som møtte meg selv i døra da jeg igjen ble konfrontert med at hjertet mitt er og blir feilet.
Jeg var overhodet ikke i noen livsfare, det var du. De gangene jeg delte noe om mitt hørte jeg fra deg – du var der med optimisme, kampvilje og varme – alt du hadde til en du ikke var spesielt nær, en eks-kollega og Facebook-venn.
Det sier så mye om deg. At når du sto i det du har stått i det siste halvannet året, hadde du likevel energi, kjærlighet og omtanke å dele. Det betydde mye for meg.

Du har rørt hele landet, du har fått 6000 unge kvinner til å sjekke seg og ta celleprøve med ‪#‎sjekkdeg‬-kampanjen. Du har vært åpen og du har sloss, herlighet for ei grepa og sterk dame du var.
Jeg håpet så innmari at det skulle gå bra med deg. Men sånn gikk det ikke, og du ble bare 26 år. Det kommer aldri til å være noe annet enn helt feil.

Ha det bra Thea, hvil i fred. Jeg kommer aldri til å glemme deg ❤️

Gå til fastlegen eller gynekologen og sjekk deg dersom det er lenge siden du sist tok celleprøve – gjør det for deg selv, og gjør det for Thea.

Bildet av Thea er hentet fra bloggen hennes.