Elen Portrett Elen

MANNDOMMEN

Illustrasjon hentet fra Jennie Lombardos instagram. Bildet føltes på et vis ganske så passende.

En skikkelig mann, en sånn man vil kjenne, en sånn man vil ha, en sånn man vil være (om man er mann, seff). Være en mann, en MANN med store bokstaver, for det å være mann er og har alltid vært et kvalitetsstempel kun i kraft av selve manndommen. Litt rart det da. For hva er egentlig bare en mann, annet enn et kjønn med kjønnsdeler som dingler i ulik lengde ned mellom beina.

Jeg har flere bra menn i livet mitt; pappa er hel ved, brodern er livvakten min og jeg har kompiser som er ålreite, kule, smarte og hysterisk morsomme.

Jeg kjenner ikke så mange ubra menn. Men jeg har vært borti dem, som ung og voksen.

Ja, dere, den ungdommen. Den gang menn var gutter, og kvinner var jenter. Vi trodde vel vi visste mye, visste bare pittelitt. Jeg var tretten år og gikk bortover Hosleveien på vei hjem fra skolen. Jeg hadde briller, kort bolleklipp på grunn av et feilslått forsøk på å få en trendy Posh spice-hårklipp og et par valpefettkilo som ga meg god isolasjon for kulde, men ingen beskyttelse mot verden. Med andre ord var denne perioden langt fra mitt livs «prime». Jeg var usikker og egentlig ganske redd for alt, alle og ingenting. Mens jeg gikk på grusvei og stier gjennom små skogholt (det er landlig på Hosle) spøy et par smågutter ut alle skjellsord de kunne komme på. De var vel ti år og skreik hore, fitte og kjerring. De var jo så klart ikke menn, bare noen små drittunger som fant en eller annen form for spenning i å lire av seg de kjipeste kvinnebeskrivelsene de kunne komme på. Men i dag er de menn, disse tre små gutta som lo seg skakk av å kalle meg fittekjerring.

I Balders gate på Frogner var det fest da jeg var litt over tjue. En venninnes kompis, som jeg overhodet ikke kjente, sa at jeg ikke burde kle meg sånn som jeg gjorde fordi jeg isåfall burde hatt mye tynnere bein (litt rart, for aldri tenkt på beina mine som særlig brede, kraftige eller feite, men meg om det). Jeg sa «så slemt sagt» til fyren, og gikk på do og gråt. Han var kanskje ikke mann helt ennå, men på god vei. I dag er han mann.

Da jeg bodde i New York hang vi mye på utestedene rundt 10. aveny. En kompis fortalte meg at vennene mine ventet i en bil utenfor utestedet, og at alle skulle på nach. Jeg ble med kompisen til bilen, men der var det ingen. Bare meg og han. Han prøvde seg, jeg sa «nei, jeg vil ikke», men til ingen nytte. Han fortsatte ganske iherdig og det måtte et slags talentløst kickboxing-spark og hyling til før han skjønte tegninga, og lot meg slippe ut av bilen. Han var minst 25 år gammel, og absolutt en mann der han sto i 27. gate og ropte «Jeg veit du egentlig vil» etter meg.

Det finnes flere historier fra livet mitt. De tre jeg nevner her varierer åpenbart i alvorsgrad, og jeg er sårt klar over hvor mye verre det kan være. Men jeg syns ingen av dem er innafor eller blottet for alvor heller.

Alle guttebarn blir gutter, gutter blir menn. En ung gutt kalte meg hore, en gutt på grensen til å bli mann mente han hadde noe med hva jeg gikk kledd i og en mann syntes jeg burde ligge med ham fordi jeg satte meg inn i et kjøretøy jeg trodde vennene mine var i. Jeg har unnskyldt dem mange ganger med diverse forklaringer. Det har sikkert du også ubevisst eller bevisst mens du leste.

Kanskje har du ikke opplevd noe du syns er ugreit, kanskje har du vært i en skjellsettende situasjon som hugger deg i to – til et før og et etter. Jeg føler isåfall så vanvittig med deg. Jeg føler med oss alle – for kvinner flest har opplevd en poengtering av at det å være vårt kjønn er ensbetydende med å være hore, at det er uproblematisk å bruke stygg og frekk kjeft for å få oppmerksomhet eller at kvinners kropp er et leketøy.

Selv har jeg aldri kalt en gutt horebukk eller hestkuk på jævelskap, jeg har aldri sagt noe kjipt til en fyr jeg ikke kjenner for å såre ham, jeg har aldri tatt et godt grep i skrittet på en dude jeg ikke har noen intim relasjon med og jeg har aldri tvunget meg på en mann som ikke ønsker action.

Hvorfor er jeg sånn, og hvorfor er noen av dere sånn som dere er? Er det en naturlighet i å tillate seg hva det skulle være som kommer med kjipe holdninger i ung alder eller er det sleivete oppførsel og brusing med fjæra foran guttegjengen? Makt? Ondskap? Barnslighet? Hjerneskade? Hva er det liksom.

For noen ting som noen av dere gjør gir meg lyst til å marsjere helt til dere endelig forstår at kvinner aldri er som fotballen deres – til å leke med. Andre ganger tenker jeg oppgitt at en marsj ikke fører med seg noe som helst annet enn at man oppnår dagens skrittmål, og at drøyere ting må til. Som en kollektiv hypnose på mannfolka som ikke evner å høre, anerkjenne og respektere oss og det vi sier.

Dere som er sånn, som kaller henne en hore på grunn av påkledning eller en oppfatning om at du har noe med hvor mange hun velger å ligge med, som drar av dongen selv om dere har avtalt å bruke beskyttelse (sak her), som tar bilder av nakne damer uten at de vet det, som ikke klarer forstå at samtykke er den enkleste ting å forstå, som går over streken selv om hun har gjort deg oppmerksom på hvor grensa går, dere er selvfølgelig menn alle sammen, men alt annet enn bra.

Og den manndommen deres – den eksisterer faktisk ikke uten verbet bra foran substantivet mann.

annonse

MIDDAG

På fredag var det min tur å invitere til firestjerners middag. Ganske selvfølgelig, egentlig, ble det en kveld som oste av trønder.

Spekemat, flatbrød og rømme til forrett, finnbiff til hovedrett (noe av det beste jeg vet!) og en liten fruktsalat til dessert. Litt vanskelig å finne en trønder-dessert, så gikk for noe vi ofte pleier å spise på Røros.

Jeg er ikke så nipsete eller vertinnete av meg, er noen gener jeg aldri føler jeg har fått, men prøvde naturligvis å gjøre det hyggelig for gjestene. Jeg pyntet med et par tulipanbuketter, nyinnkjøpte bordbrikker fra Lagerhaus og masse levende lys. Enkelt og greit.

Ellers er det mandag, og jeg er tett i nesa.

LONELY HEARTS CLUB

Tada! Her er gensern jeg kjøpte fra Double Trouble Gang.

Teksten «The Lonely Hearts Club» er brodert på den, og trynet mitt på bildet ser ut til å passe genserbeskrivelsen rimelig bra. Tok på meg hæler for å bøte på det konstante deppetrynet vinteren gir meg. Og det hjalp – føler meg som den gladjenta nå altså. God torsdag, mennesker:)

Genser fra Double Trouble Gang, jeans fra Monki og sko fra Jimmy Choo.

I TANKENE

Givenchys vårkampanje med Irina Shayk fikk meg til å mimre tilbake til tidene da jeg alltid gikk i singlett. Singlett under gensere og singlett om sommeren. Og det er et ganske råfint stylinggrep å ha en singlett under en litt fin kjole, akkurat som her.

To bøker jeg skal få lest i år er Havboka og Kan jeg bli med deg hjem. Blitt tipset om begge to, og skal ta turen til bokhandelen i løpet av uken.

Jeg har et par gulløreringer i ørene i en medium størrelse, men disse skal få hvilt seg litt mot disse små variantene (AVEC DIAMONDS NAM) fra Kolour’s Jewelry. De er diskret, men besitter likevel en god dose bling. Liker det!

Photo: Fashiongonerogue.com og produsentene

BLÅTT OG GRÅTT

Helblått antrekk og sokkesko som minner om boots mamma hadde da jeg var kid – dette antrekket hadde glidd greit inn i 90-tallet.

Litt farger her da! Og komboen er fin den – blått og grått med røde negler.

Genser fra American Vintage, jeans fra Monki, sokkesko fra Vagabond. Kåpe fra Tôteme.

FUKTIGE TIDER

Godt nytt år! Håper dere hadde en fin nyttårsfeiring!

Nå på vinteren har huden min for vane å klikke litt – jeg tror huden min er en miks av normal, sensitiv, kombinert og tørr – alt ettersom ståa der og da, heh. På vinteren pleier den veldig ofte å bli ganske tørr, og i tillegg kan fete kremer gi meg små kviser, og det vil jeg selvfølgelig ikke ha.

Nå har jeg kommet fram til et par produkter som funker veldig bra for meg. Jeg elsker rensen til Exuviance, den funker året rundt, er mild og deilig i konsistensen. Den fukter huden, i stedet for å gjøre den tørr, som visse andre rensekremer kan gjøre. Bio-Oil er best! Jeg klæsjer en god dose i ansiktet, og den gir glød og masse fukt. I tillegg er den lindrende når arret mitt gjør vondt. Dette er et lite mirakelprodukt, kan også brukes til strekkmerker, solbrent hud osv.

Når jeg trenger en fuktighets-boost, og det gjør jeg et par ganger i uken om dagen, tyr jeg til Deep Hydration Treatment fra Exuviance. Jeg smører den under nattkremen. Kiehl’s fuktighetskrem Ultra facial cream smører jeg oppå Bio-Oil om dagen (nettene bruker jeg nattkrem fra Exuviance), og den legger seg godt på huden og fukter skikkelig godt.

Dette ble altså et innlegg om fukt. Huden min er for øvrig helt normal, og jeg skal ikke skryte på meg retusjert porselenshud. Men tenkte et par fuktige tips var helt i orden nå som kulden virkelig kommer=)

(PS – disse produktene er sponset, minus Kiehl’s-kremen. Men jeg skriver kun fordi de funker veldig bra for meg, det lover jeg)

SEES ALDRI

jojo

Her kommer en liten årsoppsummering, på tampen av 2016, rett før jeg/vi står med føttene plantet i 2017.

Jeg har lenge tulla i halvalvor med at 2016 er det kjipeste året i mitt liv, og at karmaen min har sugd så jeg er nødt til å ha gjort noe ordentlig gærent (skjønner ikke hva det kan være altså, og jeg har tenkt og tenkt liksom). Det virker som mange egentlig har hatt et trått år.

Men så skjer bare ting, det er sannsynligvis ingen kosmiske årsaker eller en nedfelt skjebne som gjør at dritt skjer nettopp deg eller meg. Ting skjer når livet skjer. Og å leve er å lære (en vri av han duden fra Paradise hotel og hans visdomsord livet må lære eller hva det var). Jeg lærer heldigvis hele tiden. Jeg lærer av det jeg går gjennom fordi jeg tenker, grubler og analyserer. Vrir og vender på hver kant, krok og side til det ikke finnes noe igjen.

Jo da, mange biter av 2016-kaka kan dramatisk nok beskrives slik: «og noen netter føles det som om alle menneskene som noensinne har sittet i et styrtende fly og vet de skal dø sitter inni meg» (fineste og tristeste sammensetningen av ord av Nils-Øivind Haagensen). Som for eksempel å gå ned gangene på Rikshospitalet igjen som pasient. Som å måtte begynne på nytt, når det er det siste jeg vil. Som å miste den jeg føler holder hjertet mitt i hendene sine, og det der hjertet mitt later til å være sydd fast til personens never. Som å deale med gamle sår som fortsatt blør når jeg skraper borti en evigvarende skorpe, som å få ferske kutt så dype at jeg ikke ser for meg at de noen gang kommer til å dekkes av tett arrvev.

Men. Det har også vært latterkramper, verden på sitt vakreste i Filippinene, dager og kvelder og meldinger og samtaler med venner som sitter ved min side gjennom alt, fadderbarn så søte at de er til å spise opp og nye nydelige babyer, moteuker med dager så morsomme at de er lek, skrivelyst, venner som skaffer meg privatrom på legevakten når jeg faller ned trappa på Stratos 17. Mai, fondue-kvelder med mamma, pappa og brodern, runder rundt Sognsvann, brev fra gynekologen om normal celleprøve og en ”ny” meg egentlig – for jeg er ikke så sliten lenger, og det er det aller fineste med 2016, selv om turen på Riksen var blant det vondeste.

Og når jeg puster inn for å holde meg på plass, så har jeg også pustet ut for å slippe det utrolig harde jerngrepet jeg til tider har i meg selv. Jeg har gitt mer slipp på kontrollen jeg så bestemt har virret som plastfolie tusen ganger rundt kropp og sinn. Det er bra det. 

Så når dette er konklusjonen. Da sugde i alle fall ikke hele 2016 helt helmaks likevel.

Notis: Men HAALLLOOOO så klar jeg er for 2017! Ha en strålende nyttårsfeiring dere, masse kjærleik fra meg til deg <3

GOD JUL!

Hei hei! Håper du har hatt en fredelig og fin jul! Jeg har logget helt av, bare kost meg med familien – ligget på sofaen cirka 70 prosent av dagen og spist de resterende 30 prosentene. 

Nå gleder jeg meg til et nytt år, og jeg tar med meg dette lille lakkskjørtet inn i 2017! 

Skjørtet er til salgs på HM nå, toppen er også derfra, mens blazeren er god og gammel fra Malene Birger:) 

PÅ KONTORET

Føler meg sjef på kontoret i verdens fineste blazer (FWSS) og verdens diggeste dressbukse (Filippa K). Sitter her helt alene, burde jobbe, ser Geordie Shore i stedet….
Jada! Jeg trenger et tupp i ræva, virkelig.